Bevidsthedens udvidelse

fertelicered med

Kanskje kan det være så

at det einaste

I desse dagar

Det er med undrende beundring

man kan betrakte det konglomerat

En sen septemberettermiddag sitter pappa og guttungen meg i kanoen, gjemt i sivet på en odde i Goksjø, og akkurat i det vi skal til å dele en Kvikk-Lunsj hører vi den lett gjenkjennelige lyden av kvinandvinger. Sjokoladen slippes, pappa sniker sakte fram hagla mens han snur på hodet for lokalisere lyden bedre. Jeg holder kroppen og blikket lavt, så endene ikke skal se det hvite fjeset og øynene mine. Hjertet banker da jeg hører de nærmer seg lokkeendene våre og har bestemt seg for å gå inn for landing, men jeg tør ikke løfte blikket for å kikke før jeg hører klikket fra børsa når sikringen slås av. Da ser jeg sakte opp og får øye på flokken idét de begynner å bremse med vingene. I det samme reiser pappa seg og slipper løs haglsvermen mot en av de nærmeste med blottlagt bryst. Blodet bruser hos oss begge da den stuper død ned mellom plastendene og flokken ikke blir mere skremt enn at de tar en ny runde over vannet. Med litt flaks lander de en gang til hvis vi holder oss i skjul, men de velger å lande i en bukt i nærheten.

Jeg vet at nå blir det endelig jobb for meg også, ikke bare om å gjøre å sitte stille! Min jobb er å hente fugl; vi kaller meg apportøren. Pappa blir stående igjen i sivet med vadestøvler, mens jeg skal hente anda med kanoen, og som ofte er det ikke så enkelt å finne fuglen. En god bris har ført den inn i bukta bak odden mens vi ventet på om flokken ville lande igjen, og nå må jeg lete etter den langs sivkanten. Jeg har akkurat fått kvinanda ombord da det smeller igjen, og jeg ser en stor and deise ned inne på land mens pappa peker og vil jeg skal hente den også. Bedre skattejakt kan jo ikke en 10-åring oppleve, og kombinasjonen av å snike seg som en indianer, lese spor og bruke alle sanser går opp i en høyere enhet av å bare være til.

stunder før et kreativt utbrudd
den ganske verden går i søppla

Ristede runer

marg og ben

dragsuget

etter din

I fjøsgangen sto den kvite kista pynta me bjørkeløv. Han sto dær i døråpninga me solstrålan som lyste opp likkjista mens resten av gangen lå i sjyggen!

Han kan bare krype,men no sitt redselen i hele kroppen! Den tua som va så spennanes at han måtte se ka det va som vrimla å kraup!

Månen nesten full

blå luft

Mærkeli kalt unner dyna, lørdagsmårra å ikke fuglekvitter,ingen bila,gardinan for-e de blitt vinter ijenn?

Det nærmeste jeg kom Nirvana der i det

Nu i furuskogens glente

In the deep of the night

brighter than daylight

Fjernt står du der

En levende skygge i solgangsbrisen

Selv om vi hadde en rekordtidlig start, og sådde hvete i mars, er ennå ikke alle åkerlapper sådd hos bonden jeg hjelper. Aprilværet var vått og mye måtte settes på vent. Den pausen kunne jeg jo brukt til å fikse radioen i hørselvernet, men det ble glemt bort. Jeg er nok ikke alene om å være en ivrig radiolytter når hele dagen tilbringes i traktoren, og når arbeidet er monotont og lite konsentrasjonskrevende som i dag blir det fort kjedelig uten.. Etter en stund blir man lei av å tenke på regninger og ugjorte oppgaver, og så begynner tankene å vandre.

I dag tromla jeg ved Lauvmoa og der er det et stort, nesten sirkelrundt felt i en fordypning som er mye mørkere enn resten av jorda. Det er gråsvart der, selv om sandjorda er av samme type som på resten av jordet. Det skyldes at det en gang i tida har vært ei stor kullmile på stedet, og området kalles “Kållabonn” fremdeles.

Morgenstund

I det ligger nåden.

Kjærligheten, rosene i silhuetter

En tåre rommer et univers

I den ligger alt