Les mer…

Jeg frydes

Ditt bortvendte blikk
dolker meg

Din taushet
skriker mot meg

Og sola skynder seg forbi
Som er den bevisst sin tid
I courant vestlig valutta

Tar dog pause bak min palme
Skaper nå silouette artistique
Til min digitale FinePix Fuji
Vandrer så videre med uv. til

I vintermørket ser jeg sommerfugler
blafrende gjennom silkeblanke gresstrå
fylt med blåklokker
lekende glimt av sol
bak hvite skyer
vingenes fargepaletter skinner
som sølv i skimrende mild bris
lukten av salt sjø
måkeskrik
streif av en vinge som lyn
gjennom blå luft i dristige stup
mot vannflaten

INTRO:

Jeg kom til Afrika
for å komponere en symfoni
En svarttrost med gult nebb
Oppi toppen av en frodig palme
Sang pip pip pa pip pu i klare
Intervaller som i Morse

Arabesque sa hun ikke
drog slöret tettere om
rödmet over hele kroppen
under den fotside Jillaba´n
i siluett mot en ruströd sol

Munnen hennes beveger seg

Lever jeg eller dør jeg eller hva skjer
med mine sanser som ikke vil lystre
mitt minste vink lenger
men følger sine
egne innfall
-opprør!

Smak og kjenn hvor godt det
lukter- hva som helst-
Se og hør hvor godt det
føles
-i dette øyeblikk når
sjelen gløder!

Lars var godt kjent i Tverrdalen som barn. Nå er alt fremmed. Men terrenget kan han. Likevel må han lete seg fram til knausen ved dyretråkket der han satt så mange kvelder. Han sjekket alltid vindretningen før han gikk dit. Var det vestadrag ville dyrene oppdage ham før de kom fram til lysningen. Østavind var best. Det hendte vinden snudde mens han satt der. Fikk de ferten av ham, stoppet de opp og “frøs” i årvåken vaktsomhet mens de forsøkte å lokalisere lukten. Satt han helt urørlig kunne de bli stående lenge før de luntet inn buskaset.
At dyr først og fremst lever i luktenes usynlige verden hadde vært en tiltrekkende tanke siden barndommen. En parallell virkelighet snublende nær oss, men likevel fremmed og hemmelighetsfull. Synet er viktig, og hørselen, men det store overblikket får dyr gjennom luktesansen – vår dårligst utviklede sans. Lukt er lydløs kommunikasjon. Ikke minst gjelder det brunst. Men han hadde også sett hvordan revevalper kunne være at moren kom med mat lenge før hun nådde hiet. De kunne ligge i doven slumring for i neste øyeblikk å løpe hvinende omkring til hun endelig kom og avleverte byttet. Situasjonen var langt mer avslappet om hun kom uten mat.
Eller nyfødte rådyrkalver som har minst mulig kontakt med rågeita de første dagene etter kalvinga. Slik overfører hun så lite rådyrlukt som mulig og gjør det vanskeligere for rovdyr å spore kalven. Han fantaserte om hvilke fine nyanser og varianter luktspråket kunne skjule. Det meste ligger langt utenfor våre sanser og forstand. Han likte tanken på dyrenes overlegenhet i en verden vi bare kunne famle i. Da var skriket eller brølet lettere å tolke. Det handler om fare, brunst eller samling av flokken. Det er langt fra farefritt for en et rådyr å brøle i brunsttiden. Det er ikke bare et signal til rivaler om å ligge unna, eller til hunner om fyrrig parringsvilje. Det er også et ufrivillig signal til rovdyr om at det er dumdristig mat i området. Han hadde sjøl opplevd hvor lettlurte dyr kan være når hormonene herjer. En gang hadde han lokket til seg en brunstig elgokse ved å etterlikne kuas kallerop. Han trodde den ville nærme seg med forsiktighet og oppdage lureriet. I stedet endret den bare retning og satte mot ham i fullt firsprang. I befippelsen reiste han seg og veivet med armene. Det veldige dyret bråstoppet så tett ved at han nesten kunne ha tatt på det. Slik ble de stående et evig øyeblikk, ansikt til ansikt – elgdyret og menneskedyret. Han kunne se hvordan neseborene beveget seg rytmisk i takt med pusten som dampet ut i den kjølige oktoberkvelden. Det enorme hodet, gevirets horndolker, brunsvarte øyne og parabolører konsentrert mot ham var skremmende. Men nærheten til dyrisk styrke og villskap var overveldende. Han så ikke et dyr men et vesen – truende og tiltrekkende, nært og uvirkelig. Det var et møte mellom en glemt gud og et skremt menneske. Egentlig rakk han ikke å bli virkelig redd, før dyret kastet seg rundt med et voldsomt fnys og braste gjennom krattskauen så tørrkvisten sprutet. Han forsøkte seg aldri på noe slikt igjen.

Han minnes bonden på Moe ville hugge ned Tverrdalen, det eneste urskauområdet i distriktet. Det ble sagt at naturvernere og folk fra bygda hadde gått til aksjon. Han visste ikke hva en naturverner var. Faren snakket ironisk om turvernere. Etter hvert gikk det opp for Lars at han var en slags naturverner sjøl. Lokalavisa skrev at landbruksministeren ville komme å diskutere saken med kommunen. Lars hentet lokalavisa i postkassa og skummet den for stoff om saken, hver dag. Han begynte å klippe ut artikler og leserinnlegg som han samlet i en mappe. Så lenge det dreide seg om utklipp av små innlegg inne i avisen gikk det bra. Men da han klippet ut halve forsiden og en hel side med leserinnlegg, fikk han kjeft og en lusing med på kjøpet. Etter det måtte han vente til avisen ble lagt på sengen hans. Det var en grei avtale, sjøl om det satte tålmodigheten på prøve. I sin iver skrev han et innlegg sjøl. Det var klosset og barnslig, men skrevet med så stor innlevelse og engasjement at han fikk spalteplass.
Dagen etter kom frøken Risan bort til ham i skolegården. Hun var med på aksjonen og ville ha ham med på folkemøtet. Hva om hun formet innlegget hans som en appell han kunne holde? Hun skrøt av engasjementet hans. Lars svarte ja i skrekkblandet fryd. Det meste av skrekken handlet om moren. Hun holdt ham unna alt som var av “verden” som hun kalte det. “Verden” var alt som kunne føre til synd og fordervelse. Det vil si alt utenfor stakittgjerdet. I skauen var det få fristelser som kunne føre til fortapelse. Derfor ble det en løsning både hun og Lars kunne leve med.
Han gruet allerede for hva svaret ville bli og utsatte spørsmålet i det lengste. Møtet skulle ikke begynne før klokka åtte. Resten av dagen brukte han til å tenke på møtet og hvordan han skulle ordlegge seg, holdt små taler for seg sjøl og smakte på det han skulle si og hvordan. Han håpet at frøken Risan ville skrive ned det han mente om at naturen først og fremst var sin egen. Hun sa i alle fall at hun likte det.
Det var skumring da han kom hjem. Moren satt ved kjøkkenbordet og leste. Lars fortalte om spørsmålet han hadde fått. Hun myste mistroisk opp fra Bibelen. Skulle hennes barn la seg bruke som politisk kasteball? Folk nekter seg ingenting lenger. Hun forlot rommet og lukket døra etter seg. Det gjorde hun alltid når hun ville avvise videre diskusjoner. Lars rev opp døra igjen.
– Men jeg har lyst sjøl!
Moren tverrsnudde.
– Det kommer ikke på tale!, sa hun med ettertrykk på hvert ord. Hun smalt Bibelen i bordet som var det en rasende ed hun hadde sverget. Lars protesterte langt mer utfordrende enn han burte:
– Jeg vil det sjøl! ropte han. Hun spurte, men jeg vil det sjøl! Han var på gråten. Moren grep ham hardt i armen og slengte ham mot ytterdøra.
– Gå og stell hønsehuset, det ser ikke ut.
Han løp slukøret ut og gjorde som hun sa, skuffa gulvet så møkka spruta, plukket med seg eggene og løp tilbake til huset. Møtet skulle begynne om en time, og han hadde bare tiden og veien.
Lars fortsatte der han slapp, men i en mer bedende tone, da han kom inn.
– Vær så snill. Jeg skal komme rett hjem etterpå.
Moren lo overbærende.
– Etterpå? Jeg vet da hva det ordet betyr for deg.
Han var i ferd med å slippe opp for argumenter både fordi det ikke var mye som bet på henne, og fordi han var redd. Hun hadde makta og brukte den rått. Han klarte ikke å møte blikket hennes.
– Jeg går jo i Tverrdalen hver dag, og jeg vil det sjøl, Moren var lattermildt belærende – Men skauen er ikke din skjønner du. Den tilhører Moe og han vil noe annet, forstår du ikke det?
– Det er mange andre som vil at den skal være der, innvendte Lars.
Stadig skottet han bort på vegguret. Det fortalte at han var på overtid. Faren kom inn. Han forsto at noe var på gang, og tok med seg avisa inn i stua. Men Lars så at han fulgte med, sjøl om han satt med ryggen til. Han visste at faren ikke likte Moe som hadde snytt ham for et oppgjør.
– De vil ødelegge urskauen bare for at Moe skal bli enda rikere! – Moe angår oss ikke, sa moren skarpt. Hun forsto hva han var ute på. – La nå gutten få prøve seg på livet ropte faren inne fra stua. Det er på tide. Et kort øyeblikk ble moren overrumplet av farens plutselige utspill. Hun trakk pusten et kort øyeblikk.
– Vil du lære gutten å sette seg opp mot øvrigheta? Undertonen var forurettet.
– Det er så mange øvrigheter, mumlet faren. Han var allerede på retrett. Lars så det og fortvilte. Skulle han rekke det måtte han gå nå. Moren så besluttsomheten hans og stilte seg foran døra mens hun ropte inn til faren: – Så du vil lære sønnen din å sette seg opp mot Gud! – Nei, men kanskje han har godt av å kjempe for alt hva han har kjært, ropte faren tilbake fra stua. Det var ikke ofte han gikk så langt i å motsi henne. Lars fattet nytt håp. Han hadde lært seg å holde armlang avstand når det kom til slike konfrontasjoner. Lusingene hang løst og de kom plutselig. At det var viktigere å lese ansiktsutrykk enn å forstå alt hun sa, var noe han hadde lært seg tidlig. Nå så han at hun følte seg sveket og satt under press. Ordene kom med profetisk patos. – Gud har innsatt øvrigheta, og hvis øvrigheta vil hugge ned urskauen, er det også Guds vilje. Faren la avisa fra seg med en oppgitt bevegelse. – Vi lever i et demokrati, Solveig. Der har alle lov til å si meninga si, også Lars. Morens blikk var rasende og forurettet. Men hun holdt seg rolig. Ord som rammet ble pyntet med tonen av oppgitt medlidenhet. – Du hadde ikke mor, Arvid. Og din far klarte ikke å oppdra seg sjøl en gang. Lars kan gjerne gå hvor han vil når han blir myndig. Men så lenge han er mitt ansvar er det jeg som bestemmer.
Faren bøyde av. Han fant redning i lillesøsteren som kom stabbende inn i stua, bråvåken og storøyd. Miriam var tre eller fire år den gangen. Hun så seg engstelig rundt og forsøkte å forstå situasjonen. Faren tok henne på fanget, og trøstet med klapp og godsnakk. Men Lars forsto at han var iferd med å tape slaget. Et fortvilet sinne steg i ham. Han hadde kjent det før, men aldri så sterkt. Kuede følelser bølget fram og sprengte seg vei forbi dresserte hemninger av lydighet og frykt. Harmen slo igjennom og ble handling. Han kylte eggene han fortsatt hadde i hendene mot morens ansiktet så slim og eggeplommer sprutet. Blindet og sjokkert, ble hun stående å gispe. Lars kastet seg fram og dyttet henne overende, smatt ut gjennom døra og forsvant i mørket. Moren skrek etter ham.
Lars , Lars! Du har å komme hit med en gang!
Men han løp alt han kunne. De desperate skrikene skingret i ørene hele veien ned til kommunehuset.

Han sto på perrongen og i et glimt enset han seg selv som i en filmscene. Toget. Det varslet endring, oppbrudd, handling, bevegelse, trass.
Han skulle dra. Så kunne hun sitte med barna, huset, oppvasken og savnet.

Han visste ikke hvor han skulle reise eller hva han skulle gjøre. Han hadde nok penger på kontoen, mobil og en koffert med det nødvendigste. Ingen jobb. Studiene kunne vente, de kunne han innhente siden.

Et åpent hjerte tar i mot
de vakre ordene
Maler kjærligheten
i regnbuens farger
Kjenner på dem
blir varmt
banker litt ekstra
og drømmer om en verden
det aldri har opplevd

Hun bestemte seg for å gå ut. Det var kveld, det var lørdag, attpåtil starten av ferie. Håret var nyvasket og hun hadde allerede sminket seg. Hun tok på seg et par jeans, en skjortebluse og et strøk med lebestift. Speilbildet smigret henne.

Det passet at det var jazzkonsert i lokalet. Hun var den første som kom, kjøpte et glass rødvin og satte seg helt foran, i midten. Glasset var nesten tomt da musikerne slentret inn på scenen. I olabukser, t-skjorte og instrumenter.
Lokalet fylte seg ikke helt. Hun lyttet med ørene, øynene, underlivet og hjertet. Og føttene. Føttene hennes ville danse. Hjertet hennes ville uttrykke noe. Hun hentet et nytt rødvinsglass. Musikken og stemmene traff strenger i henne.

Kjære Gud
Kan du la helgen gå fort?
Mamma blir så rar når det er helg,
jeg liker best uke-Mammaen min,
hun som ser meg og som er god.

Kjære Gud
Kan ikke du gjemme flaskene til mamma?
Jeg tør ikke å gjøre det igjen.
Helge-Mamma blir så sint,
og i kottet er det så mørkt.

I barnets nysgjerrighet og enorme læreevne,

i ungdommens dumdristige utprøving og utfordring
av lidenskap og styrke,

Frykten for det ukjende
For oss menneske, er det ukjende eit omfattande begrep. Eigentleg eit ganske skremmande ord for oss. Før vi menneske i det heile teke har byrja tenke over det, blir ein usikker. Det ligg jo litt i ordet; det berre er ein negativ ladning ved det. Ein trist og negativ assosiasjon. Kva tenkjer du når du høyrer begrepet, det ukjende? Det kan jo vere så mykje, men eg sjølv tenkjer at ordet, ukjent, har to ulike retningar. Man kan oppsøke noko ukjent ved det, og det er eigentleg ikkje så skremmande. Å kunne oppsøke noko ukjent, kan tvert imot vere veldig spanande! Men man kan jo også bli pådytta noko ukjent, og det er langt meir skremmande. Så mine eigne tankar til ordet, er derfor splitta. Det ukjende er både bra og ikkje bra. Korleis tenkjer du? Tankane er jo ulike frå person til person, men eg er også sikker på at nokre tankar må ha noko til felles. Vi er jo alle menneske.

Nettopp det, vi er jo menneske. Det er det vi er blitt. Menneske som er laga av kjøtt og blod, som det blir sagt. Sjølv meina eg at det er ei litt dårleg framstilling av menneske. Vi er laga av kjøtt og blod ja, men det er jo så mykje meir med oss enn berre det! Kjøtt og blod er jo så klart ein viktig del av eit menneske, men tenk over det. Når ein tenkjer på seg sjølv, så tenkjer du ikkje på kjøtt og blod? Men kanskje dei som har hatt blodpropp, eller har høgt kolesterol nivå tenkjer litt meir på blod og slikt, enn dei som er friske. Det er eit veldig bra eksempel på at våre tankar er ulike. Personligheit er noko vi også har, den er skapt av oss sjølv og elles miljøet rundt oss. Personligheita vår er viktigare enn frasen blod og kjøtt, vil eg kunne tørre å påstå! Inni denne personligheita, finn vi tankane. Tankane kan vere veldig fine å ha dei! Man kan mimre tilbake i tid, fram i tid og berre filosofere over alt ein ønskjer. Dei er iallfall gode å ha nokre gonger. Dei gongane du ligg og ikkje får sove eller i motsatt fall, når du sit på skulen og draumer deg bort i timane? Og går vi inn i desse tankane igjen, kan ein finne frykt og utryggheit. Frykt; det er jo ein skummel klang over dette ordet også. Frykten for det ukjende, likar vi ikkje. Men, den er her i livet vårt og den kan skape utryggleik, og så skremme oss. Menneske fryktar ulike ting. Nokre kan vere redde for edderkoppar og hundar, medan andre er redde for vatn og høgder. Slik er det, vi menneske er og kjem alltid til å vere ulike. Frykten for det ukjende, er kanskje den frykten vi finner hos flest menneske. Man søker ly hos andre, søker ein tryggheit, trøst eller berre ønskjer og gøyme seg for det ein ikkje likar. Alle menneske må vel til ei viss grad ha frykt for det ukjende, eller?
Vi mennseske søker tryggleik. Vi likar og ha kontroll over situasjonar; vi er glad i tradisjonar og rutiner. Vi likar og holde oss til det vi veit er trygt, og ikkje tenkje over om det skal til dømes jage eller skremme oss. Det ukjende, er noko vi ikkje vil kjenne til. Når vi ikkje kjenner til noko, har man ikkje kontroll. Det er kanskje dette som skaper den omtala frykten for det ukjende? Ta meg som eit døme: Eg likar ikkje bli innestengt i eit lite rom utan plass å bevege meg. Eg er ikkje klaustrofobisk, men må ha kontroll over ting. Det er no greitt nok. Det er jo mange som ikkje taklar vere i eit innestengt rom eingang, som ein heis. Men spørsmålet her er, kvifor er vi redde? Kva er det eigentleg vi engster oss for? Når ein blir innestengt, kan ein kjenne frykt, for ein veit ikkje kva som kan skje. Man tenkjer at ein kan jo døy eller få anfall, og berre bli skremt av det ukjende igjen. Vi har liten kontroll rundt oss, og ein veit eigentleg lite om eventuelle farer som trugar. Vi kjenner oss ikkje trygge, vi veit ikkje om vi kan handtere det som kan dukke opp når ein er der. Kanskje kan mangel på tryggheit definerast som det samme som redsel?

Raske skritt mot målet når
hun ser meg inn i øynene
og spytter en klyse

Vår, kjære Vår kan du dynen din kaste.
Du må stå opp, ja, det begynner å haste.
Vinteren knuger oss hardt i sitt grep,
Åh, hvor jeg lengter mot ditt grønne slep.

Ser du oss ei, hvor vi strever og baler,
med å bli kvitt all den snøen som daler.
Hjelp oss her nå, vi er snart snødd helt vekk.
La all den snø bli en sildrende bekk.